veldig gla

Alt var fint på kreftkontrollen i dag. 3 mnd til neste gang.

kontrollene

Hver tredje måned gruer jeg meg. Da drar jeg til UNN i Tromsø og får vite om jeg ok eller ikke. Om det går bra også denne gangen eller om det er noe i veien. Jeg hadde ikke hatt ro i meg uten disse kreftkontrollene men de er likevel ubehagelige. Man blir mint på sykdommen, tanker og minner man har lagt fra seg dukker opp i hodet på nytt, og man er nervøs for svarene.

Jeg har vært på mange og regelmessige kontroller siden jeg ble friskmeldt, men denne gangen ville jeg gjøre det annerledes. Ta tyren ved hornene, og skrive om det. For kontrollene er en del av min verden, og det kommer det til å være i en god stund framover, hver tredje måned, siden hver fjerde, og så hvert halvår. Jeg har skrevet om personalet på kreftavdelingen før, om hvor fantastiske de er, og denne gangen vil jeg også trekke fram personalet ved de andre avdelingene hvor jeg befinner meg fire ganger i året.

Ikke bare var alle utrolig sporty å stille opp på bilder, men de er også ufattelig gode medmennesker og profesjonelle. Jeg blir så godt tatt vare på både på radiologisk avdeling, kreft poliklinikk, blodprøvetakingen og selvfølgelig kreftavdelingen. Da jeg fortalte om bloggen min der jeg har skrevet om å være ung & kreftsyk var alle sammen veldig interessert og alle ba meg skrive ned bloggadressen. Hihi:)

Damene på radiologisk avdeling er alltid like blide

Først er det lungerøntgen. Jeg må stå i en sykehusskjorte inntil en maskin på to forskjellige måter mens radiologene tar bilder med røntgenmaskinen. Det er fort unnagjort.

Legen og overlegen på ultralyden

Deretter er det ultralyd av magen. Det tar litt lengre tid. Legen må finne alle de forskjellige organene med ultralyden og få tatt gode bilder av dem. Det blir mye “trekk pusten dypt og hold”, og det tas både oppå magen og på begge sidene av midjen for å se alle organene. Jeg synes alltid ultralyden er skummel. Den er så umiddelbar. Hvis det er noe galt så kan man faktisk se det med én gang. Jeg ligger på benken og stirrer på skjermbildet uten å klare å tyde noe som helst av det, ser litt i taket, ser på skjermbildet, holder pusten, puster igjen, ser i taket…. I dag var det både en ung lege og en overlege som så på magen min, og alt var heldigvis i orden. (Bildet av den søte sykepleieren som ordnet rommet klart kunne jeg desverre ikke bruke pga personopplysninger på skjermen.)

Kreft poliklinikk

CT røntgen har jeg bare én gang i året. Det er bra for jeg misliker sterkt å få veneflon med kontrastvæske satt i armen. Det er svært ubehagelig å se og føle at det kommer noe fremmed inn i kroppen, og det minner meg veldig om cellegift. Etter jeg har vært på radiologisk avdeling, drar jeg ned til kreft poliklinikk for legetime og klinisk undersøkelse. Da snakker jeg med en kreftlege om hvordan det har gått siden sist kontroll, han spør rutinemessige spørsmål for å avdekke eventuelle symptomer, og han undersøker halsen, armhulene, magen og lysken for lymfeknuter. Han lytter på hjertet og lungene, og sjekker svarene fra røntgen. Det gikk fint i dag, han fant ingen lymfeknuter noen plasser, og satte meg opp til ny kontroll om tre måneder.

blodprøvetaking

Egentlig skal man ta blodprøvene når man kommer om morgenen, men det rakk jeg ikke i dag. Så de tok jeg helt på slutten. Der er de alltid like koselige og dyktige, også i dag.

ventetid

Hver gang jeg er på kontroll, bruker jeg å stikke innom kreft sengepost hvor jeg var innlagt da jeg var syk. Det gjør jeg for å huske, og for å møte leger og pleiere som jeg er glad i. Min egen sykepleier Anne hadde jeg ikke sett siden jeg var syk, fordi hun har vært på etterutdanning til å bli kreftsykepleier. Men i dag var jeg heldig og fikk møte henne, og det var godt! Jeg er så gla i henne!

kreftavdelingen, Anne til høyre

matsalen ved kreft sengepost, her spiste jeg da jeg var innlagt

Så var det over for denne gang. Kontrollen var fin, det var ingenting unormalt å finne. Nå er det kveld og jeg er sliten i både kroppen og hodet.

Men jeg er frisk som en fisk!

 

 

give it all back to me

 

dette er før kreften, én måned før det ble oppdaget

dette er da jeg ikke visste de tingene jeg vet nå

jeg var bare en utvekslingsstudent som fikk besøk av familien sin

jeg visste ingenting om fysiske smerter

om hår som ligger igjen på puten om morgenen

om morfinens lindring og mareritt

jeg ante ikke at ingenting kom til å bli det samme igjen

 

 

 

 

paradoks

Det er rart at man ofte starter på nytt om høsten. Dunkle augustkvelder minner meg alltid om studiestart. Jeg har brukt høsten de siste årene til å starte med liv og lyst på nytt. Jeg flyttet til Tromsø rett etter videregående, sulten på studentlivet. Det føltes som om hjernen vokste i alle retninger med all den nye kunnskapen. To år senere pakket jeg kofferten og dro til Frankrike, for franskkurs og utvekslingsstudier. Året etter befant jeg meg i Bergen med medievitenskapbøker i sekken og regn i håret.

Etter kreften har mange ting forandret seg. Det er ikke like lett å starte på nytt, eller å fortsette som før. Konsentrasjonen og troen på meg selv er ikke den samme som før, noen dager har jeg ikke en gang lyst å stå opp.  Det eneste jeg kjenner igjen fra tidligere høster er lysten til å lære nye ting, og behovet for nye, spennende mennesker å omgi meg med. Denne høsten starter jeg på barnevernsstudiet, og jeg gleder meg mest (men gruer meg litt).

Gladvalp

Lina gleder seg til valpeskolen:)

Tante og babyen

jentevors

Moi