Kreft & krefter

Hanne Margrete

har

kreft-

er

Det ovenfor er skrevet av en av mine nærmeste, Eline, etter at jeg fortalte henne på telefon en natt i oktober 2006 at jeg hadde kreft. 

 

Det er det denne historien handler om- da jeg gikk fra å være utvekslingsstudent i Frankrike til kreftpasient på UNN. Det handler om å være på topp og stupe nedover, nedover, helt til man ikke vet hvor mye mer kan kan holde ut å stupe. Jeg har vært 21 år og hatt diagnosen lymfekreft, og det har merket meg for livet. I stedet for å rømme fra minnene om den tyngste, svarteste, kaldeste vinteren i livet mitt, vil jeg heller prøve å huske hver eneste dag, hver natt, hvert smertesukk, hver kvalmebølge, hvert nålestikk, hver pleier, hvert morfinmareritt, hvert øyeblikk i redsel, hvert eneste savn, hvert eneste skritt tatt inne på kreftavdelingen. 

Det er ikke noen morsom historie, kanskje ikke egentlig interessant heller, men jeg har så lyst å fortelle den. Jeg har lyst å samle alle jeg kjenner, alle bekjente, venner, familie, alle som jeg har sett og kjent i hele mitt liv, og også mennesker jeg ikke ennå har møtt, i et rom og sette meg i midten for å fortelle om min kamp. Det jeg ønsker meg mest i verden er at dere lytter og deretter tar litt av historien over på deres skuldre så jeg slipper å bære den alene.

Språkkursklassen min

Det begynner i Frankrike. Jeg hadde akkurat fullført et internasjonalt språkkurs i Montpellier, helt sør i landet. Sommeren hadde vært glovarm med hetebølge, franske gloser og nye venner fra hele verden. Jeg stortrivdes i byen. Det var ikke bare som å komme hjem, det var hjemme. Montpellier med sine sjarmerende, trange gater, koselige torg med kaféer og alltid varme, vennlige folk overalt gjorde et stort inntrykk på meg. Vi følte oss unge og frie, og lekte oss med alt som livet kunne tilby. Det var mer enn det franske språket jeg søkte å lære, jeg fikk føle hvordan det var å være utlending i et land, hvordan hverdagslivet fungerte på en plass langt hjemmefra. Da høstsemesteret begynte ble jeg skrevet inn som student ved Université Paul Valery Montpellier III.

Noen av jentene og meg

Jeg bodde på et studentområde med store blokker fylt av studenter. Her starter sykehistorien min- på dette rommet møblert med en seng, et bord, et skrivebord under vinduene, en vask med speil og et klesskap. På skrivebordet lå norsk-fransk ordbok, bykart og antropologibøker. Skolen var utfordrende. Jeg hadde ikke hatt fransk på videregående og måtte klare meg med det jeg hadde lært i løpet av en heftig sommer på språkkurset. Men jeg trivdes, jeg lærte og jeg var tatt godt imot av professorene. Disse setningene har jeg fortalt før til forskjellige folk, for jeg innbiller meg at det er interessant å høre om det øyeblikket man oppdager en forandring i kroppen som viser seg å være det man frykter mest.

Jeg sto foran speilet og ordnet meg for å gå ut med vennene mine.

Det var oktober men fortsatt svært varmt. Det var kveld. Fra vinduet kunne jeg høre flowing hiphop fra et annet vindu som var åpent i blokken som sto vendt mot min blokk. Det luktet tørt av svidde blader som lå på veiene, trikken hørtes like ved, akkurat nå sto nok masse studenter på holdeplassen og ventet på trikken som skulle gå den 15 minutters lange turen inn til sentrum. I sentrum ville de finne vennene sine ved fontenen Les trois Graces og vende nesen mot en av kaféene for et glass med noe kaldt.

Meg og to gode venner jeg fikk på språkkurset

Jeg skulle ta neste trikk og gjøre det samme. Ingvild, Katarina og noen av de engelske jentene skulle vente på meg ved fontenen, vi skulle gå nedover mot Cubanito, baren med reggaeton, mohitos og flørtende kelnere. Vi skulle sette oss ned og le masse, leke med verden og la verden leke med oss. Og ingen av oss rundt bordet ville vite noe som helst om at en skummel, svart kreftsvulst grodde i kjøttet på én av oss.

Jeg sto bare og gjorde meg klar for kvelden som ikke var veldig annerledes enn andre kvelder, det kom bølger av varm, sandete blomsterduft fra det åpne vinduet, hårspray i håret mitt, hva-skal-jeg-ha-på-meg. Og oppdagelsen av en klump på den venstre siden av halsen min.

Du har kreft.

Universitetet i Montpellier hadde en uke høstferie og jeg hadde ikke vært hjemme i Norge på flere måneder, så jeg bestilte billetter hjem. Å vende tilbake var merkelig, Norge var så kjent og så ukjent. Jeg var rar på flyplassen i Oslo, snakket norsk og fransk i en salig blanding og gråt da jeg så grantrærne ved siden av rullebanen. Jeg kjøpte smågodt, det var plutselig fremmed at damen bak disken forsto alt jeg sa, at jeg forsto alt hun sa, alt var nytt og samtidig gammelt. Jeg skulle hjem. Jeg følte jeg hadde vokst på en måte jeg ikke hadde opplevd før.

På denne tiden, og tiden før jeg dro avgårde til Frankrike, var jeg i lag med Ernest. Han er en del av historien, han har sin plass selv om det er vondt å fortelle om ham. Ikke fordi han ikke var god mot meg, ikke fordi vi ikke hadde hatt en fantastisk tid ilag. Ikke av noen slike grunner. Ernest er svart i huden og det var det første folk så da de så ham. Det er så merkelig og uforståelig at denne enkle, biologiske tilpasningen til kontinentet han ble født på skulle bety så mye for hvordan forholdet vårt ble vurdert. Vi var bare vanlige kjærester. Vi gikk på kino i lag, lagde spagetti og kjøttdeig til middag, så i butikker på Nerstranda de lørdagene vi var i lag, syklet sykkelturer rundt øya, kranglet som vanlige kjærestpar. Lo som vanlige folk, snakket sammen som vanlige folk, gikk på besøk til venner, var glad i hverandre akkurat som alle andre. At han var svart, mørkhudet, afrikaner- og jeg var hvit, norsk hadde ingenting med oss å gjøre. Urettferdigheten jeg opplevde i tiden sammen med ham, denne dyptgående urettferdigheten, arrogansen og ignoransen har merket meg for livet. Jeg er erfaringer rikere. Jeg kjenner til kampen mennesker uten oppholdstillatelse blir utsatt for, midt i gode, gamle Norge. Jeg kjenner til lidelser andre ikke vet foregår midt blant oss. Jeg skal holde hodet hevet, for hverken Ernest eller jeg har gjort noe galt. At han var en godt utdannet advokat med en stor kjærlighet og lidenskap for politikk og rettferdighet er det nok ingen som vet. At han kommer fra et såkalt møblert hjem, og at hans søstre alle er godt utdannet, at han var utvekslingsstudent i Tyskland og Frankrike i studietiden og jobbet høyt på strå i hjemlandet sitt er det det få som vet. Grunnen til at han måtte flykte var hans arbeid mot korrupsjonen i landet, et terreng det er farlig å bevege seg i. Han ble fanget av hemmelig politi og torturert grovt i mange dager før han klarte å rømme og ta seg ut av landet. Belønningen for hans kamp for rettferdighet og ytringsfrihet ble ødelagte lemmer, stygge sår og skrekkelige minner fra umenneskelig mishandling. Jeg kan ikke høre ordet tortur i dag uten å fryse på ryggen. (Det ble forresten slutt mellom oss, og i dag befinner han seg ikke i Norge.)

Å komme hjem. Det er det jeg skal snakke om. Familien, hjemmet vårt, venner, kjæreste, alt dette som er hjemme.. alt dette man eier, som er så dyrebart og forgjengelig. Alt dette som man hadde savnet og lengtet etter i sin frivillige utlendighet. Jeg var svært lykkelig over å komme hjem.  

Jeg hadde nevnt klumpen i halsen til søsteren min og hun ba meg bestille legetime. Hos legen ble jeg beroliget med at det nok mest sannsynligvis dreide seg om en ufarlig, hoven lymfekjertel, og stresset ikke over det. For sikkerhetsskyld ble det ordnet røntgentime i Tromsø. Jeg hadde returbillett tilbake til mitt franske paradis en uke etter jeg var kommet nordover, og jeg gledet meg så mye til å komme tilbake til Montpellier, Ingvild, Katarina, Børge og alle som jeg var blitt glad i der nede.

På røntgen sa de at de var nødt å ta ut klumpen for å sjekke hva det var.

Etter operasjonen satt jeg i en grønn, høy undersøkelsesstol på øre, nese, hals poliklinikk og så på en mannlig lege med hvit frakk som fortalte meg at de hadde funnet noen kreftceller i svulsten. Jeg måtte nok ha litt cellegift og kanskje litt strålebehandling. Du har kreft. Prognosene er gode. Men kreft, ja. Det har du. Du.

Jeg ble sint, sa til legen at det måtte ha skjedd en feil, jeg hadde billetter til Frankrike, og jeg skulle fullføre semesteret på universitetet der. Jeg var ikke syk, hadde faktisk ikke vært i bedre form før, jeg trente hver dag og følte meg helt på topp. Mamma og pappa var i sjokk, legen satte seg ned og snakket med oss. Jeg gråt. Legen spurte hva jeg var redd for. Jeg svarte at jeg var redd for å miste håret. Han smilte og ristet litt på hodet mens han sa: “men det går bra. Det gjør det.” 

Billettene mine måtte avbestilles. Jeg svimte rundt i noen dager uten å fatte hva som foregikk. Brevet om når cellegiftbehandlingen skulle starte kom og det gav meg én uke til å hente sakene mine fra Montpellier og gjøre opp rommet mitt. Marit, min eldste søster, ble med meg for å hjelpe meg å pakke og bære.

I Montpellier var livet igjen varmt og levende. Mine nærmeste venner hadde fått vite hva som hadde skjedd i Norge, men jeg ba om vi kunne la være å snakke om det. Jeg ville bare at alt skulle være som før, at vi skulle kose oss i lag denne siste uken av livet mitt slik jeg kjente det. Marit og jeg hadde en flott uke i Montpellier, vi pakket og vasket, spiste på utekafé og spaserte rundt i gamlebyen blant alle de vakre bygningene. Vennene mine var hjertelige mot meg. Intense, som om de ikke kunne omfavne meg nok, le nok, pumpe meg opp med masse positiv energi til å klare kampen hjemme. Vi gikk ut på kveldene, og gikk ikke hjem før neste morgen, alt om kreft og sykdom var borte vekk, her fantes bare Erasmus utvekslingsstudenter, studentleiligheter fulle av glade folk, latter nedover de smale gatene, inn på clubene, ta med deg den første du ser og dans til det blir morgen! Adjø, Montpellier.

Lidelse.

Hjemme igjen begynte behandlingen. Kreftsykdommen jeg hadde het Hodgkins lymfom, og er 100% dødelig hvis man ikke behandler den. Første møte med kreftavdelingen var en ny opplevelse. Å skulle bli innlagt på avdelingen føltes merkelig, jeg passet ikke inn, jeg visste ikke hva jeg skulle ta meg til og det hele var skremmende, kjedelig og ydmykende på samme tid. Jeg overga meg. Avdelingen bestemte hva som skulle skje framover i livet mitt, hva jeg skulle gjøre og når jeg skulle gjøre det. Det var nye undersøkelser hele tiden, stadig flyttet grensen seg for hva jeg så på som privatsfæren.

Kreftavdelingens ansatte er fantastiske. De fortjener ikke bare et avsnitt, de skulle hatt en egen bok om sin innsats. Jeg ble møtt av varme, profesjonelle mennesker hele tiden som alltid hadde krefter, tid og gode ord. De gav meg den beste pleie jeg kunne fått og virket utrettelige.  

Den første cellegiftskuren min glemmer jeg aldri. Jeg satt i sengen på et firemannsrom og i de andre sengene satt middelaldrende damer som fikk sine kurer. Jeg var redd, men en engel i hvitt, min egen sykepleier Anne, skulle sitte med meg hele tiden. Anne fulgte meg gjennom hele sykdomsperioden min, hun stelte meg, satt med meg, snakket med meg om viktige ting, strøk meg over håret selv om jeg hadde ligget til sengs i mange dager og var ustelt. Jeg gråter hver gang jeg ser henne ennå, hun er godhet, generøsitet, varme, og hun var min egen skytsengel gjennom kreftsykdommen min.

“Er du redd for å dø?”

“Nei, jeg er redd fordi jeg kommer til å miste håret nå.”

Så banalt kan det være. Å være 21-årig jente og skulle miste alt håret er skrekkelig. Det er sikkert vanskelig å forstå at det skal være det verste, men det var faktisk det. Cellegiften gikk inn i venen og det gikk fint. De andre damene snakket med meg og jeg følte meg beroliget. Vi så Top Model på tv og jeg forklarte dem hva programmet gikk ut på. Da jeg hadde fått kuren og skulle dra hjem sto jeg i speilet og sminket meg mens noen av damene gikk på toalettet for å kaste opp. Kvalm ble jeg ikke før vi kom hjem til Skibotn. Cellegift er følelsen av stål inni kroppen, kaldt stål som brer seg innvendig og gjør kroppen tung og kald. I løpet av de nærmeste dagene kjenner man at kroppen brytes ned innenfra og at man blir merkbart svakere. I tillegg kommer kvalmen. Det gjør vondt på en måte som er vanskelig å definere nå i etterkant.

Jeg måtte ha i alt 4 kurer cellegift. I løpet av de to første fikk jeg blodpropper i begge armene. Jeg lå på sofaen og var svimmel og nummen av smerte i armene, på tur måtte mamma, pappa og andre i familien min holde armene mine opp for å lindre smerten.

Julen var rar. Alt rundt var det samme: julepynt, snø ute, treet pyntet og gaver under. Familien var den samme som før, maten den samme. Jeg var en annen. Jeg var ikke den jeg var før og jeg var ikke den jeg er nå. Jeg var syk. Jeg var kvalm, sliten, trøtt av å være syk, redd, i villrede over hvordan livet mitt kom til å bli. Jeg drakk milkshake og spiste stort sett corn flakes med sukker på. Jeg gråt lite i denne tiden. Tårene var ikke kommet ennå, hele kroppen kjempet og konsentrerte seg om å overleve. Det var for kaldt ute til at jeg kunne gå ut, lungene mine kunne ikke klart kulden. Jeg spiste kvalmestillende tabletter, stereoider og morfin. Livet utfor hjemmet vårt fortsatte som vanlig. Vi var alle på randen, alle som én. Selv om familien var en stor, varm, støttende masse av mennesker som brydde seg mest av alt om hvordan jeg hadde det, så vet jeg at alle var slitne. Bare dét; slitne og redde.  

I løpet av januar hadde jeg de to siste kurene med cellegift. Hele tiden mens jeg fikk disse kurene satt det to jenter ved siden av sykesengen min: Ingvild W og Marte. De satt der og vi snakket om hverdagslige ting som fikk tankene mine over på annet enn giften som tikket inn i veneflonen. De bare satt der, i all sin enkelhet- og gjorde ALL forskjell. Da jeg fikk den siste kuren var også Ingvild J tilstede, jentene hadde med akoholfri strawberry daquiry og ballonger, det hele var som en stor feiring og er et levende og søtt minne for meg, det beste minnet fra sykdomsperioden min. (Fra hjertet; tusen takk!)

Når man har kreft er det vansklig å opprettholde et sosialt liv. Jeg var ikke i stand til å gå ut eller på besøk, og i periodene jeg var kvalm var det vanskelig å snakke med folk. I tiden jeg hadde smerter gjorde jeg ikke annet enn å spise smertestillende og prøve å få sove litt. Jeg hadde ikke skolen i livet mitt, og skiftet bare mellom å være på sykehuset og hjemme i huset vårt. Jeg var svært ensom. 

Mamma og pappa

Jeg begynte å røyte, det var hår overalt. Jeg måtte ta ut en parykk. Frisøren kom til sykehuset og hadde med seg et utvalg parykker som kunne passe. Jeg klarte ikke å bestemme meg, og hun dro igjen. Jeg hadde samtaler med sosionomen om praktiske og økonomiske ting, hun hentet meg i en rullestol og kjørte meg bort på kontoret sitt. Mamma og pappa var hele tiden med meg på sykehuset. Uten dem hadde jeg dødd, der og da- i januar. Det var uten tvil de som reddet livet mitt, kjærligheten deres, tilstedeværelsen, utholdenheten og styrken deres. Jeg var mye sint mens jeg var på sykehuset. Fortvilelsen og frustrasjonen bygde seg opp og det var stort sett mamma og pappa jeg tok det utover, men likevel var de der hver dag, hele dagen; våkende engler rundt sengen min, hver gang jeg døste og hver gang jeg våknet var de der, hver gang jeg gråt var de der, hver gang jeg hadde det vondt gjorde de alt for at det skulle gå over. De lokket meg til å spise og matet meg, oppmuntret meg, viste meg hvor sterke de var og ga meg tro. De samme som på midten av 80-tallet ga meg livet, gjentok gaven og ga meg det på nytt.

Etter cellegiftbehandligen var ferdig skulle jeg ha strålebehandling. Jeg fikk et eget hotellrom i sentrum i stedet for rom på sykehuset. De første gangen på stråleavdelingen laget radiologene en maske av plast til ansiktet og overkroppen min. Denne masken måtte jeg ligge med hver gang de skulle stråle meg slik at jeg lå akkurat i den samme posisjonen. Masken ble varsomt trukket over ansikt og overkropp, for så å bli spent stramt fast i benken jeg lå på slik at jeg ikke kunne røre meg en millimeter. Jeg var utrolig redd for at strålene skulle gjøre vondt den første gangen. Masken presset mot halsen min og det hele var ganske klaustrofobisk. Hver dag i 17 dager gikk jeg til stråling. Det var en lettelse å slippe cellegiftskurene, men kroppen var i uform, jeg var sliten og strålingen gjorde halsen min sår. Grand Hotell minner meg kun om eggerøre til frokost som rasper ned halsen. 

Happy ending?

Behandlingen var ferdig. Jeg kunne dra hjem, det hele var over. Legene kunne med ganske stor sikkerhet si at behandlingen hadde vært effektiv og at jeg nå var frisk.

Det er denne delen av historien som er tyngst å fortelle. Alle skjønner jo at det var grusomt å gå gjennom den tøffe cellegiftsbehandlingen og at strålebehandlingen også var en påkjenning. Men denne delen her- den antatt lykkelige slutten- er hard å fortelle. Hvordan skal jeg forklare at jeg var sint? Hvorfor var jeg ikke var glad for å bli friskmeldt? Hvorfor gråt jeg mer i denne tiden enn mens jeg var innlagt, og hvorfor så livet svart ut da?

Short hair

Mitt liv de siste 4 månedene hadde vært sykehuset og legene, sykepleierne, sosionomen, fysioterapeuten, hjelpepleierne, sekretærene og de andre pasientene. Nå var jeg alene. 

Det hele føltes som kjærlighetssorg. Hele hjelpeapparatet var borte, og alle forventet at jeg var lykkelig. Jeg kunne ikke vært mindre lykkelig. Grunnen jeg sto på hadde blidd røsket vekk under føttene mine. Jeg hadde mistet håret mitt. Jeg hadde lagt på meg 8 kg pga stereoidene. Jeg var sliten, ja- utslitt! Og nå skulle jeg leve videre??!! Jeg ville helst dø. Fire måneder med konstant kamp for å overleve, og nå ville jeg helst bare legge meg ned og aldri våkne igjen- for alt, ALT var svart. Svart som den svarteste natt, svart som hat, svart som sorg, svart som svart du aldri trodde du kom til å se.

Var jeg frisk nå?? Jeg hadde aldri følt meg verre. Kroppen var ikke den samme som før. Alt gjorde meg utmattet, og når jeg våknet fra søvn føltes det som om jeg hadde ligget uten å puste i flere timer. Slik kan utmattelsen i denne tiden forklares: hver gang jeg våknet fra søvn våknet jeg fra de døde. Hver eneste morgen måtte jeg levne til liv etter å ha ligget død i sengen hele natten.

I løpet av våren, sommeren og høsten utviklet jeg depresjon og angst. Jeg vil gjerne være åpen om det, for jeg tror på åpenhet og ikke på skam. Det er sannheten, og sannheten er ofte ubehagelig. Jeg hadde panikk-angstanfall med hyperventilering og redsel for å dø. Angstanfall gjør dette med deg, at du tror du skal dø nå like med det samme, samtidig som de faktisk er helt ufarlige. Angst er fryktelig upraktisk. Når kommer neste anfall? Aner ikke. Kommer det mens jeg er blant folk? Mest sannsynlig. Kommer jeg til å klare å skjule det? Ingen forsikring om det. Hadde folk blitt redd om de hadde opplevd mine angstanfall? Ja, absolutt. Da visste jeg veldig lite om hva jeg led av og hvorfor jeg hadde disse plagene. Nå vet jeg at det kommer av det store sjokket av å bli dødssyk, stå i fare for å dø, og etterpå leve med vissheten om at hadde det ikke vært for moderne medisin hadde jeg vært død og begravet for lengst. Angsten er skrekkelig, men ikke like tungvint som depresjon.

Depresjon er å føle seg utmattet, nedstemt og uten initiativ til å gjøre ting. På folkemunne i gamledager sa man at en person “hadde lagt seg ned”, og dette beskriver depresjon veldig godt. Alt man vil er å legge seg ned. Man har ingen energi til å gjøre noe. Ting man gjorde med letthet før blir store fjell å bestige. Å være deprimert er svært tungvint i den forstand at ting ikke blir gjort. Depresjonen jeg led av stammet også av det store følelsesmessige presset jeg hadde levd under mens jeg var syk; redselen, sinnet, savnet etter det gamle livet mitt og vissheten om at jeg var dødssyk.

Hva nå, Hannema?

Når jeg skriver ned dette er det gått over et år siden alt skjedde.

Jeg kan si med et smil om munnen at jeg har det godt. Kontrollene på kreftavdelingen har gått bra hittil, kroppen er frisk og i ferd med å bli den samme som før jeg ble syk. Angsten og depresjonen blir behandlet med medisiner og samtaleterapi. Det føles som om lykken er på vei tilbake til livet mitt.

Jeg overlevde og jeg lærte enormt mye på veien. Klisjéen om at man ikke ville vært det foruten synes jeg blir litt for sterk. Selvfølgelig ville jeg helst vært det foruten, mange ting var enklere før. Det er imidlertid riktig at jeg nå vet ting jeg ikke visste før; om det å leve, om det å være syk, om redsel, om helsevesenet, om familien min og vennene mine, og mest av alt- om krefter.

Meg og min lille elskling

Lina og mammaen hennes

** oppdatering 4. desember 2008

Nå har jeg akkurat vært til ny kontroll på UNN, og alt var i orden. Jeg jobber med et blogginnlegg om disse kontrollene jeg drar på hver 3. måned og kommer til å poste det på bloggen i løpet av de nærmeste dagene. Så sjekk innom, blant annet for å se alle de søte menneskene på de forskjellige avdelingene jeg fikk til å stille opp på bilder! ;D

peace

Innlegget om kontrollene er å finne her.

Ny kontroll 5. mars 2009

Alt bra på marskontrollen

Hvis det er noen unge kreftpasienter eller pårørende til unge med kreft som har lyst til å skrive med meg, så er alle hjertelig velkomne til å kontakte meg: hannema85@gmail.com